Fra pensjonsfond til framtidsfond

Under kranene vokser kontor- og kulturbygg fram, motorveier og moskeer, toglinjer og turistanlegg. Alt i verdensklasse. Sjeiken bygger for en framtid uten olje og gass. Mens vi i demokratiet Norge går baklengs inn i framtida. Fortida skal sikres før framtida bygges. Vi investerer i Statens pensjonsfond - og med frykt for inflasjon: i utlandet...

Her hjemme har handlingsretningen vært å ta ut mest mulig av ressursene nå, for så å sette pengene på bok. I 2030 vil vi være 850.000 mennesker over 70 år. Staten sikrer sine pensjonsforpliktelser ved å plassere oljepengene i utenlandske obligasjoner og aksjer. Siste året gikk pensjonsfondet strålende. 3.000 milliarder ble passert i november. Oljeprisen stiger - og forventes å stige de neste to-tre årene, slik at fondet blir enda større. Samtidig vakler en rekke land økonomisk der vi har plassert oljepenger - som for eksempel i Spania. Sikkerheten er mildt sagt ikke den største. Vi har alt glemt at Oljefondet "tapte" 633 milliarder kroner i 2008. Avkastningen det året ble minus 23,3 prosent. For så å gi en realavkastning på 13,21 prosent i de 12 månedene fram til 30.06.2010. Neste gang kan fondet gå på en skikkelig smell...

Målet for Pensjonsfondets avkastning har vært 4 prosent. Fra januar 1998 fram til juni i fjor hadde fondet en netto realavkastning på 2,40 prosent og nominelt 4,33.I samsvar med handlingsregelen, legger Stortinget hvert år inn en beregnet avkastning på 4 prosent i Statsbudsjettet. Med dagens 3.200 milliarder i fondet blir dette store penger. Forsiktig bruk av oljepenger skal holde inflasjonstrusselen i sjakk, og sikre våre pensjonister en trygg alderdom.

En framtid for pensjonistene

Slik tenkte ikke etterkrigsgenerasjonen. Den skapte muligheter til sine barn av de knappe ressursene de hadde. De bygde nasjonen - med skoler og universiteter, veier, broer og tunneler, flyplasser og havner. Vekst i næringslivet var avhengig av kompetanse og infrastruktur. I bunn lå erkjennelser som "med kunnskap skal landet byggjast" og "der det er vilje, er der vei". Og der det er vei, er det muligheter. Krigsgenerasjonen - om vi kan bruke et slikt uttrykk - sikret sin framtid ved å investere i sine barn - etterkrigsgenerasjonen. Folketrygden kom som det siste store sikkerhetsprosjektet for en anstendig alderdom. Derfor framstår etterkrigsgenerasjonen som vinneren av de to store gevinstene i det globale lykkelotteriet: "Det fantastiske i å bli født. Og det i Norge!" Hvem har vel fortjent oppnavnet "dessertgenerasjonen" bedre? Bordet var dekket, alt før oljen ble funnet. Skal disse nå gå inn i alderdommen som "nattmatgenerasjonen"? Kan vi risikere at fondet plutselig blir tømt - fordi "en sort svane" kommer seilende - en hending som rokker ved hele vårt økonomiske system? Hvorfor sikret vi ikke våre verdier? Hvorfor gjorde vi ikke det samme som krigsgenerasjonen?

Et framtidsfond

Norges framtid er fortsatt i Norge. Ola og Kari - vår humankapital - utgjør 80 prosent av landets verdier. Derfor er det bare investering i kunnskap som kan sikre vår økonomiske framtid.

Slik investering er dramatisk forskjellig fra den kvartalskapitalismen som styrer verdens børser - og dermed Statens pensjonsfond utland.

Kunnskap knyttes sammen med nesten alle former for mobilitet - fysisk og elektronisk infrastruktur. Nedbygging av avstander betyr frigjøring av passiv tid - transport og venting - til "produksjon": Tid er penger. Vi snakker om kompetanse og samferdsel som helt avgjørende for vår konkurransekraft. Transportgevinster lar seg lett måle. Langt verre er det med kunnskap. Her er det snakk om årelange investeringer som for eksempel bestemmer vår evne til å ta endringer før disse tar oss. Det handler om innovasjon og nyskaping. Den ser vi først når den uteblir, og konkurransekraften svekkes.

States pensjonsfond utland handler om aktiv forvaltning av fremmed kapital. Statens framtidsfond innland handler om aktiv forvaltning av landets humankapital.

Gjør derfor deler av Pensjonsfondet til Framtidsfondet. Sett ressursene i vei- og baneprosjekter. Kalkulasjonsrenten for disse ligger på 6 prosent - 2 prosent over kravet til Pensjonsfondets avkastning. Kost-nytte for prosjekter som Ryfast, Rogfast, Hordfast og lyntog gir samme avkastning som Pensjonsfondet oppnår i dag. Og aller viktigst: når prosjektene er bygd, ligger de der og er fellesskapets eie.

Og hvem skal bygge? Det vil anbudssvarene fortelle. Europa har stor ledighet. Arbeidskraften er tilgjengelig. Da er det for vinnerne å komme, å bygge - for så å reise hjem igjen når banen eller brua, veien eller tunnelen er på plass. Etter å ha blitt lønnet på anstendig europeisk vis - ikke av en oljesjeik, men av Statens framtidsfond innland - sågar til beste for ledigheten i Europa...

Og et aldri så lite PS!

Vi leste nylig  professor Michael Hudsons kronikk "Oljefondet sett utenfra" i Dagbladet. Hudson har vært fondsforvalter på Wall Street og rådgiver for USAs og Canadas regjeringer og skriver jevnlig i Financial Times, The Guardian og andre store medier. Han hevder at finansklimaet har endret seg radikalt siden oljefondet ble opprettet i 1990. Nå må Norge gjøre som for eksempel Kina og Singapore og andre blandingsøkonomier: - De investerer i sin egen økonomiske framtid, i det framtidige generasjoner blir nødt til å importere eller ha tilgang til. Det bør også Norge gjøre. Et sted å begynne er å investere i hjemlig infrastruktur som veier og kommunikasjon, i utdanning, og direkte i nærliggende naboland som Island og de skandinaviske landene". Michael Hudson slår dermed spikeren i kista til den pensjonstenkning som begynte med guruen for moderne ledelse, professor Peter Drucker. Han lanserte for 50 år siden begrepet "pensjonsfondssosialisme": Aksjemarkedet skulle skaffe midler til nye investeringer i arbeidsplasser og dermed skape økonomisk vekst. - Men de siste tretti årene har aksjemarkedet snarere syltet bedriftene ned i gjeld. Skriver Hudson som begrunnelse for sine råd til pengerike Norge.

Jostein Soland