Om Judas, jubel og jubileum

Er det ikke slik vi opplever det, de fleste av oss på sensommeren 2011 – etter den meningsløse terrorhendingen som traff oss den 22. juli? Der vi på denne høysommerdagen satt med venner i godværet og nøt fredagens lange lunsj. Inntil virkeligheten blir satt på hodet: Sønnen i huset ringer fra USA og forteller at Regjeringskvartalet i Oslo er blitt terrorbombet. Dagens hovedoppslag i amerikanske medier får vi selv umiddelbart bekreftet gjennom våre egne. For så å få den dramatiske meldingen om massakren på Utøya.
Sommerdagen blir uvirkelig. Antydninger om at dette var et Al­Qaida­angrep bli fort dementert. Illgjerningene er utført av en etnisk nordmann fra Oslos vestkant. En judas mot fellesskapet. Etter hvert som denne grufulle historien blir rullet opp, finner vi ikke lenger ord. Språket blir fysisk. Vi rister på hodene og blir tomme i blikket. Virkeligheten blir så uvirkelig og meningsløs at ordene uteblir. Kroppsspråket overtar. Klemmene ”snakker” sin direkte tale...
Livet skal leves videre. Sorgen er ikke gjennomlevd – den har alt merket et helt folk før gleden setter dagsorden – for nasjonen og regionen vår.

Jubel

­ Storfunn forlenger oljeeventyret, skriver Dagens Næringsliv 17. august og Finansavisen følger opp samme dag med ”Statoil spår nye gigantfunn” – begge med terrorfete overskrifter. Olje­ og energiminister Ola Borten Moe følger opp med Winston Churchills ord: ­ Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men kanskje slutten på begynnelsen. Dette sa Churchill under andre verdenskrig.
Dramatisk som krigen var, ledes tankene umiddelbart hen til den greske tragedie. Der skal ethvert drama ha en begynnelse, midte og slutt. Før begynnelsen er det ingenting og etter slutten heller ingenting...
Her skiller det norske oljedramaet seg fra den greske prototypen. Norge eksisterte før oljen, og landet vil eksistere etter oljen. Så lenge vi lever i oljealderen, vil oljen bokstavelig talt smøre fellesskapet vårt. Oljeeventyret blir forlenget. Funnet på Aldous Major/Avaldsnes kan inneholde opp til 1,2 milliarder fat olje – verdens største så langt i år – noe som vil fylle opp den norske pengebingen med ytterligere 500­600 milliarder kroner.
Er det rart jubelen kommer? Funnet på Utsira­platået er en såkalt «elefant». Lenge etter at ”elefantene” i Nordsjøen ble ”skutt”. Dette er betegnelsen på gigantfeltene i Nordsjøen, og her for noen år siden viste NRK­fjernsynet hvordan disse nå var historie. Gigantfeltene ble funnet i 1980­årene, og slik bredte historien seg om oljen som en solnedgangsindustri. Den norske oljecowboyen kunne ri en fallende sol i møte. Oppdraget var utført bedre enn i noe annet land: Norge er blitt verdens rikeste land med verdens beste levekår, får vi høre. Og nå skal det være mer å hente opp...

Jubileum

I dette sorgens og gledens år skal Næringsforeningen feire sitt 175­årsjubileum. Fra 1836 har foreningens medlemmer gjennomlevd innføringen av lokalt selvstyre og parlamentarismen her i landet, for ikke å glemme den alminnelige stemmeretten slik at folkestyret ble selvsagt.
Her har vært nedgangstider og oppgangstider, like visst
som sommer har kommet etter vinter – to verdenskriger er blitt utkjempet der landet var indirekte og direkte involvert. Og så opplever vi det verste angrepet på det norske demokratiet i fredstid noensinne – og det fra en av våre egne da landet materielt sett befinner seg på verdenstoppen... i sannhet en Judas’ gjerning!
Den 26. november inviterer Næringsforeningen til jubileumsfest. Foreningens historie er blitt skrevet ned, og der kan vi se
i hvilken grad vi har lyktes i vårt ambisiøse prosjekt: Om vi har maktet å arbeide for næringslivets rammebetingelser slik at vi har skapt og kan skape verdier til beste for hele befolkningen? Slik at Stavanger­regionen forblir verdens beste sted til å leve og virke? Utrolig, men sant – internasjonale og nasjonale målinger forteller at vi har lyktes. Derfor sier Næringsforeningen at vi må fortsatt bli best på oppvekst og trivsel – slik at denne unike posisjonen kan sikres for og av de neste generasjoner. Vi må investere i mennesker og kompetanse. Humankapitalen vil være vår kjerneverdi også når de nye «elefantene» i Nordsjøen skal opp.
Rettedal­generasjonen gjorde grunnlagsinvesteringen til
det norske samfunnseventyret vi nå gjennomlever. De tok imot oljeleterne og deres familier med tidsmessige boliger, ny infrastruktur og sågar internasjonale skoler. Nøden hadde lært våre folkevalgte å spinne. De så at de måtte modernisere regionen, og nye forvaltningsgrenser ble trukket. Hvem savner vel i dag Madla og Høyland og Hetland kommuner?
I dag er utfordringen å ta den veksten statistikerne forteller oss skal komme. Og det før «elefanten Avaldsnes» begynner å sprute olje. Kanskje sammen med en hel elefantflokk? Hvordan skal regionen makte å ta også denne utfordringen? Når dagens ungdom – studenter og andre som ikke jobber i oljå – får det stadig vanskeligere med å finne seg tak over hodet? Hvordan kan trenden ved Universitetet gå fra nedbygging til oppbygging slik at vi kan hente opp stadig nye verdier fra havbunnen?
Vi kan juble når vi jubilerer i Næringsforeningen. Men vi må tydeligere enn før utfordre våre folkevalgte til å ta de utfordringene vi står overfor. 175 års arbeid for næringslivet er kanskje bare slutten på begynnelsen,
som han sa det – Churchill...

Jostein Soland